Trening - forbedring eller bevaring?

Jeg sitter ved et slags veiskille. Egentlig ikke. Men på en måte.
I skrivende stund drikker jeg et glass cola, med snusen godt plantet under leppa og med en halvspist pose Sombreros på pulten. Ved siden av Sombrerosen ligger mitt nye medlemskort hos Elixia.
Nå skal jeg liksom starte å trene. Denne gangen kan jeg kikke fremover mot varmere tider og si "fader, endelig skal jeg være trent når sommeren kommer, slippe å holde magen inne og ligge langflat på stranden, fordi magen blir til en valkete masse når jeg setter meg opp".
Dette har jeg da tenkt siden vinteren 2001, men enda ikke gjennomført.
Egentlig er det ikke så viktig for meg. Jeg liker å kose meg. God mat. Godteri. Brus.
Hvis jeg skal bli godt trent, må jo disse fort begrenses kun til helgene, om ikke for godt.
Men hva er vitsen med å ha en flott kropp, hvis Lørdagskosen min blir riskjeks, ruccolasalat og et glass vann? Det høres forferdelig ut. Rett og slett miserabelt.
For øyeblikket har jeg vel liiiitt ekstra rundt magen, kanskje en A-cup når det gjelder manboobs, men er i det store og hele ikke altfor misfornøyd.
Det jeg tenker vil skje i forhold til treningen jeg nå skal forsøke meg på, er at den blir en slags kompensasjon for alt det usunne jeg koser meg med.
Jeg forblir slik jeg er nå, selvom jeg spiser usunt. Fordi jeg trener. Det motvirker fare for fedme og andre helsemessige problemer som dukker opp ved en slik livsstil, men rent kroppslig endres jeg ikke. Det blir ingen muskelmann av meg som danser med brystene, skjærer ost på vaskebrettet og peker i forskjellige retninger med store overarmer.
Så egentlig burde jeg bare se meg selv i speilet, være fornøyd med hvordan jeg ser ut, spise akkurat hva jeg vil og trene.

Kyssing - skummelt og fantastisk på en og samme gang.

Jeg gikk forbi bokhyllen på utsiden av rommet mitt istad og kom over boken "333 måter å kysse på" og merket at jeg ble litt varm inni meg, at kinnene mine ble røde og at jeg fikk en litt flau smak i munnen.

Den fikk meg til å minnes tilbake til mitt aller første kyss. Da snakker vi ordentlig kyss, ikke en trutmunn under en "flasketuten peker på"-runde, hvor du fortsatt var redd for jentelus, og visste ikke hva som var det beste av to onder, der du satt i en sirkel som liten med både gutter og jenter, og uansett hvem du endte på, lukket du øynene så hardt du kunne, trutet munnen hardere enn en ballongknute og tørket deg febrilsk rundt munnen etterpå.

Allerede fra jeg var liten gutt, har jeg alltid vært fascinert av kyssing. Det var spennende, kjærlig og en slags belønning. Iallefall det inntrykket jeg satt igjen med når jeg så på tv-serier og filmer, hvor gutten og jenta kysset. Det kom søt heismusikk i bakgrunnen og kysset symboliserte noe. Lykke.

Faktisk, flaut nok, husker jeg at jeg øvde meg på min egen arm. Forskjellige vanskelighetsgrader, hvor jeg kysset med trutmunn, halvåpen munn og åpen munn. Gradvis kom jeg nærmere og nærmere hva som skulle bli mitt "første" kyss med en jente, Minken Fossheim fra barnetv på Nrk, den fineste dama jeg visste om på den tiden. Jeg satte meg på gulvet foran tven, aket meg bortover på rumpa helt til jeg var så nære at leppene mine umulig kunne bomme på hennes. Enden på visa var at jeg fikk litt støt av det lille elektriske feltet som var på utsiden av tv-skjermene på den tiden og ble fersket av moren min som kom inn i stuen der sønnen hennes kysset Minken Fossheim. Hun lo høylytt av det da, og ler vel igrunn fortsatt.

Mitt første ordentlige kyss kom i en alder av 16. Bare det i seg selv, er litt flaut. Jeg husker jeg kjente presset, for det er jo i den alderen man blir litt nysgjerrig, man begynner så smått å drikke og "alle kliner med alle". Men i rette Dawsons Creek ånd, ville jeg vente til det var ei jente jeg var forelsket i eller var sammen med. Pussig hvordan den tv-serien hadde så stor innflytelse på meg da jeg var yngre. Det var liksom "sånn vi hadde det", selvom 16-åringene i serien ble spilt av 25-åringer. Faktisk påvirket den meg så mye at dagen etter da Pacey bleiket håret sitt, gjorde jeg det. Tøft på ham, iiiikke fullt så tøft på meg. Morsomt nå i ettertid.

Jeg hadde møtt ei jente og vi ble sammen etter kort tid. Husker ikke om jeg var forelsket, men det var beleilig. Det første kysset nærmet seg. Presset økte og jeg spurte både kamerater og venninner om råd.
Det var da jeg fikk denne boken i gave av et vennepar. Akkurat hva jeg trengte. Øyeblikkelig så jeg for meg at jeg skulle bli en mester i å kysse. 333 forskjellige måter! Nedskrevet i en bok! Dette er fasiten. Den hellige boken for kyssere.

Til min store ulykke fant jeg fort ut at boken overhodet ikke hadde noe med selve kysset å gjøre, det var heller morsomme og romantiske forslag til situasjoner og innfallsvinkler for viderekommene kyssere. Noen eksempler:

* "Hvisk noe romantisk inn i munnen til kjæresten din mens dere kysser"

* "Fukt leppene dine og dypp dem i melis, og gi din kjære et søtt kyss"

* "Prøv å la være å snakke med hverandre en hel dag. Kommuniser med kyss"

333 forskjellige måter, ikke èn eneste som var til noe nytte.

Uansett. Dagen kom. Jeg, venneparet og jenta jeg var sammen med satt i sofaen hos meg. Alle kjente vi hverandre godt. Og det var vel egentlig de to andre som spurte om vi ikke skulle kysse snart. Kaldsvetten kom. Forventningspresset økte. Hun lukket øynene, fuktet leppene med tunga og ventet på leppene mine. Jeg lukket selv øynene, lente meg sakte i mot henne. Og vi kysset. Det var raskt. Litt hardt. Og fort over.

Jeg var fornøyd med meg selv. Det første kysset var unnagjort. Presset forsvant. Nå kunne jeg kysse masse, uten bekymringer og bli trygg på det, tenkte jeg. Desverre ble det ikke slik. Jeg og hun jenta slo opp etter en uke, hvor det bare ble med det ène kysset. Det var jo sånn på den tiden. Like fort sammen, som det ble slutt.

Nå, 7år senere, føler jeg meg fortsatt ikke helt klok på denne kyssingen. Men tror at trikset er tilpasning, tilpasning, tilpasning. I løpet av disse årene har jeg jo fått litt mer erfaring innen kunsten; kyssing, uten å skryte. Og det kan sammenlignes litt med "Gullhår og de Tre Bjørnene". Denne var for varm. Denne var for kald. MEN. Denne var akkurat passe.

Det som derimot har kjennetegnet alle disse kyssene har vært den samme kaldsvetten, nervøsiteten, forventningspresset og lidelsen jeg følte i forkant av det første, akkurat som jeg gjorde da jeg var 16 år.

Tror det egentlig ikke spiller noen rolle hvor gammel man er. Det blir uansett mye tid satt av til tenking, forberedelse, gru og spenning knyttet til det første kysset med noen. Fordi det både skal være, blir og er, noe helt spesielt.

Og hvis vi tenker litt etter, finnes det egentlig noe bedre enn et kyss?

Beautiful Day.

I dag har jeg hatt en fantastisk dag. For deg, kan den virke helt alminnelig.

Det hele startet med at jeg våknet av at mobilen min ringte. Moby - Extreme Ways som ringetone. Tøffest i verden. Like tøff som Bomfunk MC's - Frestyler var i sin tid.

Lot det ringe. Liker ikke å ta den hvis det er ukjent eller skjult nummer.

Sekunder senere tikket det inn en melding om at telefonsvareren min hadde blitt benyttet.

Det viste seg at det var sjefen min på kafèen. Hun hadde et sykt barn og lurte på om jeg hadde mulighet til å jobbe, for det ville bli en travel dag der, med middagselskaper.

Men jeg hadde allerede takket ja til å jobbe på JC fra 12-20, så dagen var fullbooket.

Hater virkelig å si nei til ting, spesielt hvis det er jobben, for det går liksom utover både kolleger og arbeidsplassen min. Jeg utvikler alltid en sterk yrkesstolthet. Om jeg så sitter i kassa på matbutikken, så skal jeg være den raskeste og høfligste kassereren. Du skjønner greia.

Så det å si nei, uansett om jeg har en absolutt akseptabel unnskyldning, så føler jeg meg alltid kjip. At idet jeg sier "nei" og forklarer hvorfor jeg ikke kan, så lukker mottakeren ørene og tenker at jeg er giddesløs.

Halvannen time senere med kvielse, så ringte jeg henne opp og sa at jeg rett og slett ikke kunne. Hørte at jeg stotret idet jeg sa det. Og jeg fikk en vond smak i munnen når jeg fikk tilbake de typiske ordene brukt i en slik sammenheng; "åja" og "greit".

Men det var gjort. Og det føltes godt. Bedre det enn å late som om mobilen var blitt glemt igjen hjemme eller at jeg rett og slett ikke hadde fått noen melding.

Riktignok skal jeg nedom kafèen i morgen, til tross for at jeg har fri, for å høre om det gikk greit i dag og si ifra i god tid om at jeg skal jobbe på JC til Lørdag, for å skvære opp. Selvom det kanskje ikke er noe å skvære opp i, men for min egen samvittighets skyld.

Jeg spiste en bedre frokost. Eggerøre, grovt brød, et stort glass iskald melk. Tok en dusj før jeg brant en cd til jobben. Liker å brenne cder. Det blir på en måte en slags presentasjon av hvem jeg er, symbolisert gjennom hvordan slags sanger jeg velger. Jeg føler det iallefall slik.

Det er så fantastisk med musikk. Hvordan slags stemning du kommer i av den. Hvilke assosiasjoner, bilder og minner som dukker opp i hodet når du hører en spesiell sang.

Jeg så både unge mime til teksten på sanger jeg tok med på cden, samtidig som også jeg la merke til eldre, som klappet forsiktig til rytmen på låret.

Det gjorde godt. Responsavhengig som jeg er.

Det er litt sært.. Men jeg har 2-3 antrekk jeg føler meg ekstra vel i. Når jeg tar dem på, så føler jeg meg selvsikker, utadvendt og, ja, kjekk. Som en slags superheltdrakt. Med skjulte evner. "Føler du deg bra, ser du bra ut" - "Ser du bra ut, føler du deg bra". Ærlig talt vet jeg ikke hvem av uttrykkene som er nærmest sannheten. Uansett. Superheltdrakten var på og jeg dro på jobb.

Liker så godt å jobbe på JC. Det er gøy med klær. Kall meg gjerne overfladisk og jålete, men jeg syns det er stas, Farger, snitt, størrelser, stiler osv. Det er spennende. Blande forskjellige ting, se hvordan de matcher og hvordan fargene jobber for hverandre. Selve jobben er veldig behagelig og laid-back. Jeg bretter litt klær, pakker ut nye klær, spør om folk trenger hjelp til å finne noe de hadde lyst på da de gikk hjemmefra, men ikke helt vet hvordan ser ut eller hva det kalles.

Og jeg får høre på musikk mens jeg jobber. Hele dagen. Det blir ikke bedre.

I dag var det en god dag på jobb.

Jeg fikk gjort en god gjerning. Liker iallefall å tro det, for min egen selvtilfredshets skyld. På utsiden av kjøpesenteret sto en bøssebærer og pustet frostrøyk mens han strakk bøssa mot forbipasserende som både kom inn- og ut av de rullerende dørene. Ingen stoppet opp. De kikket vekk eller gikk små buede omveier, for å komme utenfor en armlengde-med-bøsse-avstand.

Faktisk gjorde jeg det selv. Da jeg så kom inn på kjøpesenteret hørte jeg folk som gikk foran og bak meg mumle om at de syntes bøssebæreren var uhøflig, pågående og plagsom. Det gjorde meg sint. Han står jo der og fryser for at andre skal ha det bra. Tenk så mange sure blikk og avvisninger han får hver eneste dag. Og alt han vil er å hjelpe. Han selger jo ingenting.

Han lover ikke gull og grønne skoger materialisert i en nyuutviklet superstøvsuger eller noe lignende og roper ikke ut; "og ikke nok med DET, så får du mer med på kjøpet"

Slikt pågangsmot burde belønnes, ikke kritiseres. Så jeg snudde, gikk ut igjen. Ga ham i det store og hele en ubetydelig sum. For å være ærlig dreit jeg litt i formålet, det var mest for bøssebærerens skyld. Kanskje fikk han nytt pågangsmot, litt ekstra energi og motivasjon, bare ved å få et blikkontakt og et smil.

Eller så hadde det ingen betydning overhodet, verken for ham, meg eller formålet.

Men jeg liker å tro det.

Mens jeg var på jobb fikk jeg melding av mamma. Hun og pappa hadde kontaktet et verksted, for å fikse bilen min. En Fiat Punto. Du må gjerne le. Jeg VET inderlig godt at det ikke akkurat er en mannebil. Overhodet ikke. Det er en såpass liten bil at jeg faktisk kan se for meg store, sterke, barske menn gå med slike under armen. Men jeg liker den. Den har ikke blitt brukt siden jeg flyttet til Oslo, selvom jeg fortsatt har betalt forsikring og veiavgift, til min store forargelse. Egentlig min egen feil. Men den var ikke i tipp topp stand. Den manglet deler.

Siden jeg ikke kunne noe om bil da jeg kjøpte den, eller kan mer nå, så tror jeg rett og slett at jeg ble rundlurt av selgeren. Men jeg nekter å innrømme det. Jeg har kranglet med foreldrene mine opptil flere ganger om at slik etterpåklokskap bare er tull. Selvom de har rett.

Uansett. De hadde fått bestilt delene jeg trengte for å få den kjørbar og så vel som det.

Prisen ble langt rimeligere enn først fryktet. Foreldrene mine ville spleise med meg.

Jeg takket selvsagt ja. Penger spart, er et lite skritt nærmere til å få min egen leilighet.

Flere gode nyheter. Naturligvis har jeg sendt meldinger med Christina i dag. Godjenta.

I dag FIKK jeg en tv. Sprøtt. Moren hennes lurte på om jeg ville ha deres gamle. For de hadde kjøpt seg ny flatskjerm. Kviet meg litt for å ta i mot, fordi det er en ganske stor gave og jeg har ikke møtt dem ennå. Men takket ja. Hvem ville takket nei?

Den første eiendelen til min fremtidige leilighet er anskaffet. Krysse den av på sjekklisten.

Jeg er veldig takknemlig. Gode gjerninger avler gode gjerninger, tenker jeg.

Da jeg kom hjem var jeg sliten. Men fortsatt i strålende humør. Dagen har nesten kun vært preget av positive hendelser. Jeg tok meg en tur på matbutikken, for tenkte lage middag til foreldrene mine i morgen. De er av den eldre generasjonen, hvor det helst skal være lite krydret mat og gjerne poteter som tilbehør. Men i det siste har jeg lagd lasagne og nachos til dem, med suksess. I morgen er det Amerikansk Gryte med salat og hvitløksbrød på menyen. Hjemme igjen fra butikken takket jeg foreldrene mine for all hjelpen med bilen og ringte Christina fra sengekanten. Elsker det. Bare høre henne prate. Le. Fortelle om dagen sin. Fortelle om min.

Kjenne lengselen og gleden av tanken på neste gang vi møtes.

Tilnærmet perfekt slutt på en tilnærmet perfekt dag.

Små barn, små gleder, tenker du kanskje etter å ha lest dette. Du har kanskje rett.

Jeg blir ofte glad over bagateller. Liker å smile og le. Det kan være en dagdrøm, et blikkontakt, et smil, en berøring, et ord eller et minne. Det skal ikke mere til før jeg blir i godt humør.

Tror det er viktig å være positiv. Nærmest litt naiv.

Være godtroende, utadvendt og imøtekommende mot både kjente og ukjente.

Hvis ikke det lille blikket, smilet eller ordet betyr noe for deg, så kanskje det betyr veldig mye for andre.

En gåtur i riktig retning.

I kveld var jeg fryktelig rastløs. Det var ingenting på tv. Antakeligvis det enkleste tidsfordrivet for tiltaksløsheten. Ofte kan jeg bare ha tven på i flere timer, ikke nødvendigvis fordi jeg ser på et spesielt program, men bare for å ha lyden i bakgrunn. Noe jeg kan gløtte over på, for å distrahere rastløshten en liten stund. Det hjalp ikke i kveld. Alt av interessante nyheter på nett var blitt lest. De jeg ville prate med på MSN hadde jeg fått pratet med. Og den rutinemessige statusendringen på Facebook var blitt gjort, opptil flere ganger. Jeg satt og tvinnet tomler.

Kikket igjennom telefonlisten etter noen jeg kunne sende en meld. til eller ringe, for så å møtes. Det er jo alltid bedre å være to. Nesten uansett hva man gjør. Da har man iallefall selskap.

Siden jeg flyttet hjem igjen til Larvik, har jeg på en måte kviet meg litt for å møte de i omgangskretsen min som fortsatt bor her. Naturligvis ville de jo spørre hvorfor jeg hadde sluttet på skolen og flyttet tilbake. Og det ville gjøre meg usikker, tilbaketrukken og defensiv. Så klart kan jeg være ærlig om det, men samtidig er det så forskjellig hvordan folk tar det og jeg har heller ingen formening om hvordan jeg vil at folk skal ta det.

I det store og det hele, har jeg egentlig kviet meg litt for å være så mye utenfor huset i lang tid, med mindre det har vært fordi jeg har jobbet.

Det hele skyldes vel at jeg er usikker. Litt bekymret fortsatt. På om jeg har det så bra her i Larvik, som jeg håpet. ønsket og trodde jeg ville være, da det var på sitt verste i Oslo.

Hva om illusjonen jeg skapte der inne kun var noe jeg innbilte meg? At jeg lurte meg selv.

Det har på en måte blitt min største frykt. At jeg fortsatt skal oppleve angst. Selv her.

Jeg tok en sjanse. Jeg må jo utfordre meg selv. Eneste måten å bearbeide det hele på. Så jeg kledde på meg varme klær, for å kunne være ute lengst mulig. Plasserte hodetelefonene, skrudde på Ipoden og gikk avgårde. Langt, lengre og lengere enn langt. Som de sier i Askeladden. Ingen problemer. Frisk luft. Kalde kinn. Det var deilig.

I Oslo kunne jeg ikke gått hvor jeg ville og hvor lenge jeg ville, men nå kunne jeg gjøre det. Samme gatene og stedene jeg hadde gått så mange ganger, før jeg flyttet til Oslo. Som jeg da tok for gitt. Nå var jeg takknemlig for hvert skritt jeg tok. Det var en befrielse.

I de neste ukene fremover skal jeg utfordre meg mer og mer. Dra til venner og kjente uten å kjøre bil selv. Ta bussen. Det jeg ikke kunne gjøre i Oslo uten å gå av på det nærmeste stoppet og snu. Møte venner på kafè og bli sittende så lenge jeg vil, konsentrert om de jeg er der med og ikke om hvordan slags unnskyldning jeg kan finne på for å måtte dra. Ikke uroe meg for hvordan morgendagen kan komme til å utarte seg. Sitte på kino, uten å måtte velge setet som er nærmest utgangen. Tørre å møte blikkene til mennesker jeg passerer på gaten. Klare å stå i kø uten å føle meg urolig. Ting som for andre er veldig enkle, men som for meg har vært vanskelig. Og jeg skal juble høyt inni meg for hver lille ting jeg klarer.

I skrivende stund har jeg det veldig bra. Jeg er takknemlig for hva jeg har og klarer å se positive ting, fremfor negative. Noe som alltid virker vanskeligere. Den indre dialogen vi konstant fører med oss selv, har en tendens til å ofte gjøre vondt verre, fremfor bedre.

Jeg har fått meg en jobb, faktisk to. En koselig liten kafè og tilbake på JC. To jobber jeg trives godt med, hvor jeg får variasjon i arbeidsdagen. Foreløpig bor jeg hjemme hos foreldrene mine til jeg får spart opp nok penger til mitt eget sted. Gode venner, som er der for meg og har vist meg en enorm støtte jeg verken kunne forutse eller forvente. Og jeg har truffet en helt spesiell jente, som fra første stund vi møttes, viste en forståelse og omtanke som gjorde meg trygg og som fortsatt gjør det. Jeg er litt forelsket. Og den følelsen, som vi alle vet, overskygger alt.

Det er en ny start. Jeg har ingen utdannelse. Det har vært mange tilbakeslag og tunge stunder. Men nå kjenner jeg smaken av lykke.

Jeg skal bli den personen jeg har lyst til å bli. Starte å leve som jeg vil. Her i lille Larvik.

Først og fremst. Så kanskje en dag kan jeg dra hvor jeg vil, oppleve det jeg måtte ha lyst til og rett og slett våge. Jeg skal tørre. Med den trygge og gode følelsen om at jeg kan vende tilbake igjen. Til fristedet mitt.

Den trygge basen jeg kan utforske fra.

Søndagen.

Jeg åpnet mine trøtte øyne like etter at klokken hadde passert 12 og på mobilen ventet en melding fra Christina. Hadde jeg våknet opp med henne hadde det allerede vært en perfekt Søndag, men dette var "the next best thing". Leste den, smilte for meg selv, svarte på den, harket som en pensjonist med kamferdrops i spiserøret og lukket de trøtte øynene mine igjen. Nok en gang våknet jeg til melding av Christina. Vil ikke kalle det et deja vu, for det kan det vel knapt karakteriseres som. En gjentakelse av noe gledelig. Smilet var iallefall tilbake.

På tide å stå opp. Etter å ha kjempet mot dyna, fikk jeg kavet meg opp til en sittende positur på sengekanten hvor jeg ble sittende og se på hendene mine. Det er litt pussig. Jeg er alltid så svak om morgenen. Gir du meg et syltetøyglass på morgenkvisten, hadde jeg ikke hatt kjangs, om det så allerede hadde kvittet seg med den ofte umulige første-gangs-åpningen.
Jeg kastet på meg joggebukse og singlet. Kjente den gode følelsen av dagens første snus vel plassert under leppen mens jeg subbet gjespende bort til skrivebordet og skrudde på pcen. Søndagstradisjonen tro, våknet jeg opp til Maroon 5 - Sunday Morning og Lionel Richie - Easy Like Sunday Morning. Jeg er litt sånn. Er det Søndag, ja, da er det Søndag. Og alt jeg gjør og foretar meg skal påvirkes av det. Gjerne overdrives. Hadde jeg hatt flere sanger med "Sunday" i seg, hadde jeg nok hørt på dem og.

MSN og Facebook har blitt en dårlig vane. Det er første stoppested hver morgen. Ikke nødvendigvis fordi det er noen jeg håper er på MSN, eller fordi jeg synes det er så gøy å åpne startsiden på Facebook og få dagens utgave av omgangskretsens "Se&Hør". Kjenner jeg er enig med meg selv, når jeg tenker at det er en uvane som må brytes. Men, det er Søndag.

Udusjet, ufresh og med upussede tenner, som seg hør og bør i stil med de to andre mindre sjarmerende karakteristikkene, slang jeg på meg en hettegenser, lue, boblejakke og kjørte de knappe 130meterne opp til Statoil. Jeg gjentar; Søndag. 12 minutter senere foran potegullhyllen var dagens snacks valgt. Nachos. Subbende bort til disken ble jeg møtt av ei smørblid Statoiljente med tre brett nystekte boller. Jeg plukket raskt ut 3 Daimsjokoladeboller. Antakeligvis en like verdifull oppfinnelse som automobilen var i sin tid. Kanskje fordi jeg knapt vet bak og fram på en bil og jeg liker uansett bedre å spise. Fråtse. Ordet er motbydelig. Bildet som dukker opp når jeg hører det er en slags halvt mann - halvt fett, som har blitt formet om til en stor, glinsende, svett ball med armer, ben og munn, som spiser alt den kommer over.
Litt ufortjent synes jeg. for alle liker jo å spise noe de synes er godt, og når vi først gjør det så vil vi jo gjerne at det skal være store mengder av det!¨

Fra Statoil gikk turen ned til søsteren min, fordi det er hennes bil, som jeg lånte dagen før, fordi jeg skulle kjøre Christina hjem til Sandefjord på natten og foreldrene mine hadde bilen på hytta. Vel fremme ble Daimbollene raskt overrekt til verdens skjønneste onkelunger. Like greit. Mer plass til nachos. Det var en forfriskende gåtur hjem. Madrugada på Ipoden, vind i ansiktet, frisk luft og en pose med nachos under armen. En lykkelig gutt.

Hjemme igjen var det på tide med en velfortjent frokost. Jeg hadde allerede gjort mer enn noen strengt tatt trenger en Søndag. Bare det å kle på seg fordi man skal ut av huset, synes jeg faktisk er mer enn man burde på den siste og beste dagen av uken. Grandiosa og Solo. Ernæringsfysiologer verden over ville vært enstemmige om å lynsje meg, men det var godt. Stappmett, tungpusten og daff, endte jeg opp der dagen startet. I sengen.

Med snusboksen som sengekamerat lå jeg og kikket i taket en liten stund før jeg samlet krefter og strakk meg etter en bok jeg lånte på biblioteket. Nick Hornby - Slam. Leste en bok av ham jeg syntes var fantastisk og tenkte jeg skulle prøve ut en til og tok den med det tøffeste coveret. Skuffelsen bredde seg da jeg fant ut at denne boken handlet om en 15 år gammel skater, som brukte uforståelige ord og uttrykk som sikkert er vanlig i miljøet. For meg. Gresk. Boken ble slengt på gulvet og byttet ut med dårlig Søndagsunderholdning på tv. Nesten litt skuffet fant jeg ut at "negerseriene" på TV-Norge som så ofte har vært en viktig tidsfordriver enhver Søndag var blitt byttet ut med komedieserer hvor det var jenter som var målgruppen. Kall meg gjerne mannsgris, men det er ikke til å stikke under en stol at komedieserier hvor det er jenter som er hovedrollefiguren, slik som Jesse, Zoey osv. fremkaller latter like ofte som det er presidentvalg i USA.

Trøstespise nachos tenkte jeg kanskje kunne fungere som kompensasjon for manglende morsomheter på tv. Det var jo ikke akkurat som om jeg kom til å bruke munnen til å le. Uheldigvis spiste jeg til jeg ble kvalm. Fant ut at ordet "fråtse" allikevel har et fortjent stempel. Nachosfingrene ble fint tørket av på joggebuksen og jeg tenkte på en Pondus-stripe hvor Jokke, kameraten hans, sitter hjemme med pizza, popcorn, øl og i underbuksa, med hånden velplassert ned under trusekanten, hvor skriften under lød noe sånn som "Singellivet er ikke så verst". Kvalm og stappmett ga jeg et slags dobbelhaket, kvapsete og anerkjennende nikk.

Hadde jeg denne Søndagen våknet med Christina, ville jeg mest sannsynlig stått tidligere opp, spist en sunn frokost bestående av grovbrød, melk og frukt. Dusjing, tannpuss og oppfreshing ville vært obligatorisk. Dagen ville bestått av gåturer, ruccolasalat, kafèbesøk og diverse andre aktiviteter.

Ikke misforstå meg, det hadde vært en fantastisk dag. Jeg er jo gal etter jenta.

Men late, uhygieniske og usjarmerende dager er deilige å ha innimellom. Og da helst alene.

En jente ved sine fulle fem, ville nok neppe holdt meg med selskap uansett, tenkte jeg, der jeg lå som en tungpusten strandet hval, med nachossmuler på joggebuksa.

Resten av dagen ble tilbrakt i sengen. To fotballkamper, to filmer, ostesmørbrød, enda mer Solo, resten av nachosen, en drøss med meldinger mellom meg og Christina og like mange smil senere sitter jeg her foran pcen, klokken er 02:27, og jeg er lys våken. Logikken tilsier at det er fordi jeg har brukt null energi og fått i meg en ukes kvote av usunnheter. Men når sant skal sies er jeg grepet av dårlig samvittighet. En hel dag. 24t. Ingenting. Jeg kunne gått tur, vært med venner, tatt en tur på kino, trent, gjort noe fornuftig. Men det var jo Søndag for svarte!
Klokken er som sagt 02:27, så den dårlige samvittigheten skylder jeg på at det nå offisielt er Mandag.