Søndagen.

Jeg åpnet mine trøtte øyne like etter at klokken hadde passert 12 og på mobilen ventet en melding fra Christina. Hadde jeg våknet opp med henne hadde det allerede vært en perfekt Søndag, men dette var "the next best thing". Leste den, smilte for meg selv, svarte på den, harket som en pensjonist med kamferdrops i spiserøret og lukket de trøtte øynene mine igjen. Nok en gang våknet jeg til melding av Christina. Vil ikke kalle det et deja vu, for det kan det vel knapt karakteriseres som. En gjentakelse av noe gledelig. Smilet var iallefall tilbake.

På tide å stå opp. Etter å ha kjempet mot dyna, fikk jeg kavet meg opp til en sittende positur på sengekanten hvor jeg ble sittende og se på hendene mine. Det er litt pussig. Jeg er alltid så svak om morgenen. Gir du meg et syltetøyglass på morgenkvisten, hadde jeg ikke hatt kjangs, om det så allerede hadde kvittet seg med den ofte umulige første-gangs-åpningen.
Jeg kastet på meg joggebukse og singlet. Kjente den gode følelsen av dagens første snus vel plassert under leppen mens jeg subbet gjespende bort til skrivebordet og skrudde på pcen. Søndagstradisjonen tro, våknet jeg opp til Maroon 5 - Sunday Morning og Lionel Richie - Easy Like Sunday Morning. Jeg er litt sånn. Er det Søndag, ja, da er det Søndag. Og alt jeg gjør og foretar meg skal påvirkes av det. Gjerne overdrives. Hadde jeg hatt flere sanger med "Sunday" i seg, hadde jeg nok hørt på dem og.

MSN og Facebook har blitt en dårlig vane. Det er første stoppested hver morgen. Ikke nødvendigvis fordi det er noen jeg håper er på MSN, eller fordi jeg synes det er så gøy å åpne startsiden på Facebook og få dagens utgave av omgangskretsens "Se&Hør". Kjenner jeg er enig med meg selv, når jeg tenker at det er en uvane som må brytes. Men, det er Søndag.

Udusjet, ufresh og med upussede tenner, som seg hør og bør i stil med de to andre mindre sjarmerende karakteristikkene, slang jeg på meg en hettegenser, lue, boblejakke og kjørte de knappe 130meterne opp til Statoil. Jeg gjentar; Søndag. 12 minutter senere foran potegullhyllen var dagens snacks valgt. Nachos. Subbende bort til disken ble jeg møtt av ei smørblid Statoiljente med tre brett nystekte boller. Jeg plukket raskt ut 3 Daimsjokoladeboller. Antakeligvis en like verdifull oppfinnelse som automobilen var i sin tid. Kanskje fordi jeg knapt vet bak og fram på en bil og jeg liker uansett bedre å spise. Fråtse. Ordet er motbydelig. Bildet som dukker opp når jeg hører det er en slags halvt mann - halvt fett, som har blitt formet om til en stor, glinsende, svett ball med armer, ben og munn, som spiser alt den kommer over.
Litt ufortjent synes jeg. for alle liker jo å spise noe de synes er godt, og når vi først gjør det så vil vi jo gjerne at det skal være store mengder av det!¨

Fra Statoil gikk turen ned til søsteren min, fordi det er hennes bil, som jeg lånte dagen før, fordi jeg skulle kjøre Christina hjem til Sandefjord på natten og foreldrene mine hadde bilen på hytta. Vel fremme ble Daimbollene raskt overrekt til verdens skjønneste onkelunger. Like greit. Mer plass til nachos. Det var en forfriskende gåtur hjem. Madrugada på Ipoden, vind i ansiktet, frisk luft og en pose med nachos under armen. En lykkelig gutt.

Hjemme igjen var det på tide med en velfortjent frokost. Jeg hadde allerede gjort mer enn noen strengt tatt trenger en Søndag. Bare det å kle på seg fordi man skal ut av huset, synes jeg faktisk er mer enn man burde på den siste og beste dagen av uken. Grandiosa og Solo. Ernæringsfysiologer verden over ville vært enstemmige om å lynsje meg, men det var godt. Stappmett, tungpusten og daff, endte jeg opp der dagen startet. I sengen.

Med snusboksen som sengekamerat lå jeg og kikket i taket en liten stund før jeg samlet krefter og strakk meg etter en bok jeg lånte på biblioteket. Nick Hornby - Slam. Leste en bok av ham jeg syntes var fantastisk og tenkte jeg skulle prøve ut en til og tok den med det tøffeste coveret. Skuffelsen bredde seg da jeg fant ut at denne boken handlet om en 15 år gammel skater, som brukte uforståelige ord og uttrykk som sikkert er vanlig i miljøet. For meg. Gresk. Boken ble slengt på gulvet og byttet ut med dårlig Søndagsunderholdning på tv. Nesten litt skuffet fant jeg ut at "negerseriene" på TV-Norge som så ofte har vært en viktig tidsfordriver enhver Søndag var blitt byttet ut med komedieserer hvor det var jenter som var målgruppen. Kall meg gjerne mannsgris, men det er ikke til å stikke under en stol at komedieserier hvor det er jenter som er hovedrollefiguren, slik som Jesse, Zoey osv. fremkaller latter like ofte som det er presidentvalg i USA.

Trøstespise nachos tenkte jeg kanskje kunne fungere som kompensasjon for manglende morsomheter på tv. Det var jo ikke akkurat som om jeg kom til å bruke munnen til å le. Uheldigvis spiste jeg til jeg ble kvalm. Fant ut at ordet "fråtse" allikevel har et fortjent stempel. Nachosfingrene ble fint tørket av på joggebuksen og jeg tenkte på en Pondus-stripe hvor Jokke, kameraten hans, sitter hjemme med pizza, popcorn, øl og i underbuksa, med hånden velplassert ned under trusekanten, hvor skriften under lød noe sånn som "Singellivet er ikke så verst". Kvalm og stappmett ga jeg et slags dobbelhaket, kvapsete og anerkjennende nikk.

Hadde jeg denne Søndagen våknet med Christina, ville jeg mest sannsynlig stått tidligere opp, spist en sunn frokost bestående av grovbrød, melk og frukt. Dusjing, tannpuss og oppfreshing ville vært obligatorisk. Dagen ville bestått av gåturer, ruccolasalat, kafèbesøk og diverse andre aktiviteter.

Ikke misforstå meg, det hadde vært en fantastisk dag. Jeg er jo gal etter jenta.

Men late, uhygieniske og usjarmerende dager er deilige å ha innimellom. Og da helst alene.

En jente ved sine fulle fem, ville nok neppe holdt meg med selskap uansett, tenkte jeg, der jeg lå som en tungpusten strandet hval, med nachossmuler på joggebuksa.

Resten av dagen ble tilbrakt i sengen. To fotballkamper, to filmer, ostesmørbrød, enda mer Solo, resten av nachosen, en drøss med meldinger mellom meg og Christina og like mange smil senere sitter jeg her foran pcen, klokken er 02:27, og jeg er lys våken. Logikken tilsier at det er fordi jeg har brukt null energi og fått i meg en ukes kvote av usunnheter. Men når sant skal sies er jeg grepet av dårlig samvittighet. En hel dag. 24t. Ingenting. Jeg kunne gått tur, vært med venner, tatt en tur på kino, trent, gjort noe fornuftig. Men det var jo Søndag for svarte!
Klokken er som sagt 02:27, så den dårlige samvittigheten skylder jeg på at det nå offisielt er Mandag.