Trening - forbedring eller bevaring?

Jeg sitter ved et slags veiskille. Egentlig ikke. Men på en måte.
I skrivende stund drikker jeg et glass cola, med snusen godt plantet under leppa og med en halvspist pose Sombreros på pulten. Ved siden av Sombrerosen ligger mitt nye medlemskort hos Elixia.
Nå skal jeg liksom starte å trene. Denne gangen kan jeg kikke fremover mot varmere tider og si "fader, endelig skal jeg være trent når sommeren kommer, slippe å holde magen inne og ligge langflat på stranden, fordi magen blir til en valkete masse når jeg setter meg opp".
Dette har jeg da tenkt siden vinteren 2001, men enda ikke gjennomført.
Egentlig er det ikke så viktig for meg. Jeg liker å kose meg. God mat. Godteri. Brus.
Hvis jeg skal bli godt trent, må jo disse fort begrenses kun til helgene, om ikke for godt.
Men hva er vitsen med å ha en flott kropp, hvis Lørdagskosen min blir riskjeks, ruccolasalat og et glass vann? Det høres forferdelig ut. Rett og slett miserabelt.
For øyeblikket har jeg vel liiiitt ekstra rundt magen, kanskje en A-cup når det gjelder manboobs, men er i det store og hele ikke altfor misfornøyd.
Det jeg tenker vil skje i forhold til treningen jeg nå skal forsøke meg på, er at den blir en slags kompensasjon for alt det usunne jeg koser meg med.
Jeg forblir slik jeg er nå, selvom jeg spiser usunt. Fordi jeg trener. Det motvirker fare for fedme og andre helsemessige problemer som dukker opp ved en slik livsstil, men rent kroppslig endres jeg ikke. Det blir ingen muskelmann av meg som danser med brystene, skjærer ost på vaskebrettet og peker i forskjellige retninger med store overarmer.
Så egentlig burde jeg bare se meg selv i speilet, være fornøyd med hvordan jeg ser ut, spise akkurat hva jeg vil og trene.