Kyssing - skummelt og fantastisk på en og samme gang.

Jeg gikk forbi bokhyllen på utsiden av rommet mitt istad og kom over boken "333 måter å kysse på" og merket at jeg ble litt varm inni meg, at kinnene mine ble røde og at jeg fikk en litt flau smak i munnen.

Den fikk meg til å minnes tilbake til mitt aller første kyss. Da snakker vi ordentlig kyss, ikke en trutmunn under en "flasketuten peker på"-runde, hvor du fortsatt var redd for jentelus, og visste ikke hva som var det beste av to onder, der du satt i en sirkel som liten med både gutter og jenter, og uansett hvem du endte på, lukket du øynene så hardt du kunne, trutet munnen hardere enn en ballongknute og tørket deg febrilsk rundt munnen etterpå.

Allerede fra jeg var liten gutt, har jeg alltid vært fascinert av kyssing. Det var spennende, kjærlig og en slags belønning. Iallefall det inntrykket jeg satt igjen med når jeg så på tv-serier og filmer, hvor gutten og jenta kysset. Det kom søt heismusikk i bakgrunnen og kysset symboliserte noe. Lykke.

Faktisk, flaut nok, husker jeg at jeg øvde meg på min egen arm. Forskjellige vanskelighetsgrader, hvor jeg kysset med trutmunn, halvåpen munn og åpen munn. Gradvis kom jeg nærmere og nærmere hva som skulle bli mitt "første" kyss med en jente, Minken Fossheim fra barnetv på Nrk, den fineste dama jeg visste om på den tiden. Jeg satte meg på gulvet foran tven, aket meg bortover på rumpa helt til jeg var så nære at leppene mine umulig kunne bomme på hennes. Enden på visa var at jeg fikk litt støt av det lille elektriske feltet som var på utsiden av tv-skjermene på den tiden og ble fersket av moren min som kom inn i stuen der sønnen hennes kysset Minken Fossheim. Hun lo høylytt av det da, og ler vel igrunn fortsatt.

Mitt første ordentlige kyss kom i en alder av 16. Bare det i seg selv, er litt flaut. Jeg husker jeg kjente presset, for det er jo i den alderen man blir litt nysgjerrig, man begynner så smått å drikke og "alle kliner med alle". Men i rette Dawsons Creek ånd, ville jeg vente til det var ei jente jeg var forelsket i eller var sammen med. Pussig hvordan den tv-serien hadde så stor innflytelse på meg da jeg var yngre. Det var liksom "sånn vi hadde det", selvom 16-åringene i serien ble spilt av 25-åringer. Faktisk påvirket den meg så mye at dagen etter da Pacey bleiket håret sitt, gjorde jeg det. Tøft på ham, iiiikke fullt så tøft på meg. Morsomt nå i ettertid.

Jeg hadde møtt ei jente og vi ble sammen etter kort tid. Husker ikke om jeg var forelsket, men det var beleilig. Det første kysset nærmet seg. Presset økte og jeg spurte både kamerater og venninner om råd.
Det var da jeg fikk denne boken i gave av et vennepar. Akkurat hva jeg trengte. Øyeblikkelig så jeg for meg at jeg skulle bli en mester i å kysse. 333 forskjellige måter! Nedskrevet i en bok! Dette er fasiten. Den hellige boken for kyssere.

Til min store ulykke fant jeg fort ut at boken overhodet ikke hadde noe med selve kysset å gjøre, det var heller morsomme og romantiske forslag til situasjoner og innfallsvinkler for viderekommene kyssere. Noen eksempler:

* "Hvisk noe romantisk inn i munnen til kjæresten din mens dere kysser"

* "Fukt leppene dine og dypp dem i melis, og gi din kjære et søtt kyss"

* "Prøv å la være å snakke med hverandre en hel dag. Kommuniser med kyss"

333 forskjellige måter, ikke èn eneste som var til noe nytte.

Uansett. Dagen kom. Jeg, venneparet og jenta jeg var sammen med satt i sofaen hos meg. Alle kjente vi hverandre godt. Og det var vel egentlig de to andre som spurte om vi ikke skulle kysse snart. Kaldsvetten kom. Forventningspresset økte. Hun lukket øynene, fuktet leppene med tunga og ventet på leppene mine. Jeg lukket selv øynene, lente meg sakte i mot henne. Og vi kysset. Det var raskt. Litt hardt. Og fort over.

Jeg var fornøyd med meg selv. Det første kysset var unnagjort. Presset forsvant. Nå kunne jeg kysse masse, uten bekymringer og bli trygg på det, tenkte jeg. Desverre ble det ikke slik. Jeg og hun jenta slo opp etter en uke, hvor det bare ble med det ène kysset. Det var jo sånn på den tiden. Like fort sammen, som det ble slutt.

Nå, 7år senere, føler jeg meg fortsatt ikke helt klok på denne kyssingen. Men tror at trikset er tilpasning, tilpasning, tilpasning. I løpet av disse årene har jeg jo fått litt mer erfaring innen kunsten; kyssing, uten å skryte. Og det kan sammenlignes litt med "Gullhår og de Tre Bjørnene". Denne var for varm. Denne var for kald. MEN. Denne var akkurat passe.

Det som derimot har kjennetegnet alle disse kyssene har vært den samme kaldsvetten, nervøsiteten, forventningspresset og lidelsen jeg følte i forkant av det første, akkurat som jeg gjorde da jeg var 16 år.

Tror det egentlig ikke spiller noen rolle hvor gammel man er. Det blir uansett mye tid satt av til tenking, forberedelse, gru og spenning knyttet til det første kysset med noen. Fordi det både skal være, blir og er, noe helt spesielt.

Og hvis vi tenker litt etter, finnes det egentlig noe bedre enn et kyss?