En gåtur i riktig retning.

I kveld var jeg fryktelig rastløs. Det var ingenting på tv. Antakeligvis det enkleste tidsfordrivet for tiltaksløsheten. Ofte kan jeg bare ha tven på i flere timer, ikke nødvendigvis fordi jeg ser på et spesielt program, men bare for å ha lyden i bakgrunn. Noe jeg kan gløtte over på, for å distrahere rastløshten en liten stund. Det hjalp ikke i kveld. Alt av interessante nyheter på nett var blitt lest. De jeg ville prate med på MSN hadde jeg fått pratet med. Og den rutinemessige statusendringen på Facebook var blitt gjort, opptil flere ganger. Jeg satt og tvinnet tomler.

Kikket igjennom telefonlisten etter noen jeg kunne sende en meld. til eller ringe, for så å møtes. Det er jo alltid bedre å være to. Nesten uansett hva man gjør. Da har man iallefall selskap.

Siden jeg flyttet hjem igjen til Larvik, har jeg på en måte kviet meg litt for å møte de i omgangskretsen min som fortsatt bor her. Naturligvis ville de jo spørre hvorfor jeg hadde sluttet på skolen og flyttet tilbake. Og det ville gjøre meg usikker, tilbaketrukken og defensiv. Så klart kan jeg være ærlig om det, men samtidig er det så forskjellig hvordan folk tar det og jeg har heller ingen formening om hvordan jeg vil at folk skal ta det.

I det store og det hele, har jeg egentlig kviet meg litt for å være så mye utenfor huset i lang tid, med mindre det har vært fordi jeg har jobbet.

Det hele skyldes vel at jeg er usikker. Litt bekymret fortsatt. På om jeg har det så bra her i Larvik, som jeg håpet. ønsket og trodde jeg ville være, da det var på sitt verste i Oslo.

Hva om illusjonen jeg skapte der inne kun var noe jeg innbilte meg? At jeg lurte meg selv.

Det har på en måte blitt min største frykt. At jeg fortsatt skal oppleve angst. Selv her.

Jeg tok en sjanse. Jeg må jo utfordre meg selv. Eneste måten å bearbeide det hele på. Så jeg kledde på meg varme klær, for å kunne være ute lengst mulig. Plasserte hodetelefonene, skrudde på Ipoden og gikk avgårde. Langt, lengre og lengere enn langt. Som de sier i Askeladden. Ingen problemer. Frisk luft. Kalde kinn. Det var deilig.

I Oslo kunne jeg ikke gått hvor jeg ville og hvor lenge jeg ville, men nå kunne jeg gjøre det. Samme gatene og stedene jeg hadde gått så mange ganger, før jeg flyttet til Oslo. Som jeg da tok for gitt. Nå var jeg takknemlig for hvert skritt jeg tok. Det var en befrielse.

I de neste ukene fremover skal jeg utfordre meg mer og mer. Dra til venner og kjente uten å kjøre bil selv. Ta bussen. Det jeg ikke kunne gjøre i Oslo uten å gå av på det nærmeste stoppet og snu. Møte venner på kafè og bli sittende så lenge jeg vil, konsentrert om de jeg er der med og ikke om hvordan slags unnskyldning jeg kan finne på for å måtte dra. Ikke uroe meg for hvordan morgendagen kan komme til å utarte seg. Sitte på kino, uten å måtte velge setet som er nærmest utgangen. Tørre å møte blikkene til mennesker jeg passerer på gaten. Klare å stå i kø uten å føle meg urolig. Ting som for andre er veldig enkle, men som for meg har vært vanskelig. Og jeg skal juble høyt inni meg for hver lille ting jeg klarer.

I skrivende stund har jeg det veldig bra. Jeg er takknemlig for hva jeg har og klarer å se positive ting, fremfor negative. Noe som alltid virker vanskeligere. Den indre dialogen vi konstant fører med oss selv, har en tendens til å ofte gjøre vondt verre, fremfor bedre.

Jeg har fått meg en jobb, faktisk to. En koselig liten kafè og tilbake på JC. To jobber jeg trives godt med, hvor jeg får variasjon i arbeidsdagen. Foreløpig bor jeg hjemme hos foreldrene mine til jeg får spart opp nok penger til mitt eget sted. Gode venner, som er der for meg og har vist meg en enorm støtte jeg verken kunne forutse eller forvente. Og jeg har truffet en helt spesiell jente, som fra første stund vi møttes, viste en forståelse og omtanke som gjorde meg trygg og som fortsatt gjør det. Jeg er litt forelsket. Og den følelsen, som vi alle vet, overskygger alt.

Det er en ny start. Jeg har ingen utdannelse. Det har vært mange tilbakeslag og tunge stunder. Men nå kjenner jeg smaken av lykke.

Jeg skal bli den personen jeg har lyst til å bli. Starte å leve som jeg vil. Her i lille Larvik.

Først og fremst. Så kanskje en dag kan jeg dra hvor jeg vil, oppleve det jeg måtte ha lyst til og rett og slett våge. Jeg skal tørre. Med den trygge og gode følelsen om at jeg kan vende tilbake igjen. Til fristedet mitt.

Den trygge basen jeg kan utforske fra.